To preserve the temple, it must be burned!

I'm currently reading Spring Snow by Mishima Yukio - one of my favorite authors. And one who deserves more attention at that.

I first read about Mishima in an article about eating disorders and distorted body images in body building when I was in high school, and I was instantly fascinated. The article focused on Mishima as a model and his morbid fascination for St. Sebastian. To mishima death was very important. He even describes how he had his first orgasm while looking at a black and white depiction of a painting of St. Sebastian's martyrdom. It became a theme in Mishima's life, and an image he gladly reproduced. Tied to a tree, pierced by arrows and radiating of masculine beauty with his well toned muscles. I'm not (very) gay, but I can certainly see the beauty in his body.

There is irony in this image, just as there is irony and ambiguity in his literature. Mishima is of course understood mainly as a Japanese author and the theme of his literature was certainly that of Japanese traditional society - just as the man tied to the tree is certainly Japanese. On the other hand his writing style is mainly inspired by western novels - and the image he copies is that of a christian saint. This kind of ambiguity was a theme in Mishima's life - on many levels. A subject of particular interest to many is his sexuality. Mishima is usually seen as a homosexual, and his semi autobiographical Confessions of a Mask certainly support that image. On the other hand Mishima was married and fathered children. His family maintains that he was not in fact a homosexual, but enjoyed the image it created. I personally find that hard to believe, and if I have to speculate it's quite evident to me that Mishima was either gay or bisexual. It is of little consequence however.

The other ambiguity is that of militant nationalism, and evading the draft by citing poor health in the last days of World War II. Mishima was obsessed with traditional Japanese values, such as bushido, shintoism and the emperor's stature, and it seems he felt more than a little guilt due to not having fought in the war. After the war he became a successful novelist and playwright but also a militia leader operating on the far right of Japanese politics. Calling him a fascist is tempting, though certainly inaccurate. (But that's a discussion I'll leave for another time.)

Mishima's novels are a reflection of an individual with deep traumas, intense anger and also intense compassion. He is able to describe the most sublime beauty while juxtaposing it with nearly grotesque nihilism. It's all very subtle however, to the point of being inhibited. The first novel I read by Mishima was the Temple of the Golden Pavilion, a book that describes a young man's deep emotional turmoil while he trains to become a priest, in the eponymous temple. Much of the book is made up of conversations between the main character and his physically deformed nihilist friend, in something of a doppelganger motif, and the entire novel is a discussion of beauty and the ephemeral nature of such - especially on a religious level. I was intensely smitten with how Mishima spoke to me in his descriptions and subdued anger.

Mishima finally managed to subdue himself in the ultimate way. In 1970 he led some of his loyal followers in a coup of sorts. Mishima, in uniform, announced to an army camp that he had restored power to the emperor and consequently withdrew to perform seppuku. The samurai's honorable way out. The coup was hardly designed to be anything but an opportunity for death and Mishima acheived his martyrdom. Typical for his erotic attraction to death and destruction he had rehearsed the ritual on film, and the event itself was also preserved for posterity. Mishima was obsessed with the beauty of decay, and this was his ultimate chance at transcendence.

Unfortunately Mishima has descended into relative obscurity in the west, probably due to the way he chose to end his life and his extreme politics. Hopefully this blog will reach atleast two or three individuals who will pick up one of his books and be as blown away by his raw talent as I was. Mishima was so much more than the stories that surround him. Mishima is dead, but the beauty he produced lives on.

Rasisme

Rasisme er nok et ord som slenges rundt uten at alle egentlig vet hva det handler om. Spesielt er det naturlig nok rasister selv som ikke skjønner hva dette ordet betyr.

I det store og hele vil jeg oppfordre folk til å være litt forsiktig med å bruke dette kraftige krydderet på maten sin. Det som ofte skjer når rasisme-ordet slenges ut er at alle debattanter lukker ørene, og åpner munnen. Tenk deg om før du bruker det, men når du bruker det, bruk det med selvsikkerhet og bevissthet.

Hva er så rasisme?
Rasisme er å ta en stor gruppe mennesker med lett gjenkjennelige identitetsmarkører og essensialisere deres oppførsel basert på fordommer. Dette kan være på bakgrunn av etnisitet, men like gjerne også kultur. Det er i det hele tatt veldig vanskelig å skille mellom etnisitet og kultur i praksis, og rasister har gjerne et uklart bilde av forskjellen på de to, hvilke begreper de bruker for å beskrive folk og hva som er grunnen til at de misliker noen.

Mange rasister tar anstøt av å bli kalt rasister fordi de ikke er opptatt av rase, og dermed i sine øyne ikke kan være rasister. De forfekter det man gjerne kaller en klassisk rasismedefinisjon hvor etnisitet er det bærende kriteriet.
Denne formen for rasismen, hvor rase/etnisitet/blod definerer gruppen er eksepsjonelt sjelden, og noen vil si at den kanskje aldri har eksistert i sin rene form. Selv for de klassiske rasistene i gode gamle dager var det et stort innslag av kultur i rasismen. Man så kanskje ned på "negre, hottentotter og villmenn", men ikke fordi de hadde en underlig farge på huden, men fordi de var barbarer og hedninger med grusomme skikker.
Etterhvert som tiden gikk ble man mer klar over at det var kulturen som var roten til fordommene og man begynte å snakke om kulturell rasisme, eller for den saks skyld nyrasisme. Nyrasismen er den samme rasismen som alltid har vært der, men den er litt mer tilbakeholden i sin språkbruk. Det er ikke lenger "stygge arabere og utspjåkede apekatter", som Max Manus skriver om som er "de andre", det er muslimer, fattige analfabeter fra slummen og kvinneundertrykkende fanatikere. I praksis er det de samme folkene man snakker om, og bare språkbruken har endret seg.

Dette er greit å få med seg: rasisme er rasisme uansett om man snakker om rase eller kultur. Begge deler er en unnskyldning for å hate og skyve fra seg mennesker som er annerledes og ingen av delene kan rettferdiggjøres. Rasisme er å miste syne av individet og skjære en stor gruppe mennesker over en kam basert på deres bakgrunn og tilhørighet.

Da er vi inne på det andre elementet som forvirrer og kompliserer: hat.

Mange rasister sier at de ikke synes at noen folk er bedre enn andre, de vil bare ikke at kulturer skal blandes. Dette er det vi kaller for differensiell rasisme, eller differensialisme. Det skiller seg fra hierarkisk rasisme som er den mer gjenkjennelige "jøder og negre er fæle folk og vi er bedre enn dem"-rasismen.

Men det er sludder. Differansialismen er gjerne maskert hierarkisk rasisme. Om ingen kulturer er bedre enn andre, er det egentlig så farlig at man kan blande seg? Denne formen for rasisme er på moten, og svært utbredt og langt på vei godtatt i Norge i dag. Blant annet kommer den sterkt til uttrykk i Fremskrittspartiets partiprogram, men også de andre partiene støtter den i noen grad. Det er dette synet som ligger til grunn for alle disse vage uttalelsene om integrering. (Integrering er at annet begrep noen burde blogge om, for dét blir misbrukt det.)
Implisitt ligger det en tanke om at en kultur har en egenverdi som blir truet av andre kulturer, og man er redd for at en kultur vil bli utslettet. Newsflash: kulturer er i evig forandring, og de har aldri vært isolerte. Da ville de stagnert. Det er også en implisitt idé om at våre verdier er bedre enn de andres verdier - og dermed kan vi ikke blande oss for da overtar vi deres barbariske verdier.

Det er kanskje ikke eksplisitt hat som ligger til grunn, men det er definitivt å skyve folk fra seg og utelukke og diskrimere dem på kulturell bakgrunn. Tenk på apartheidstyret i Syd-Afrika, eller segregeringen i USA. Intensjonen var visstnok bare å holde folk separert fordi man ikke skal blande seg, men ingen kan tvile på at det var ren og skjær rasisme og en hel del hierarki inne i bildet.

Total suppe!

I dag skal jeg ta for meg noen andre begreper som brukes mye i politikkens verden: "autoritær", "totalitær" og "fundamentalistisk". Disse begrepene brukes mye feil. Ja, feil. I motsetning til gårsdagens forklaring av "høyre" og "venstre" er ikke dette ord med en spesielt uklar betydning.

Jeg starter med det siste, fordi det er så viktig for norsk kultur. Fundamentalist. Som regel brukes dette ordet ganske så synonymt med "ytterliggående", eller "ekstremistisk", og det er en grunn til det - men det er feil. Fundamentalister er riktignok ofte ganske usmakelige folk med ekstreme synspunkt, men de trenger ikke være det - og her kommer det lille sjokket for noen av dere: Den Norske Kirke er fundamentalister, men ikke spesielt ekstreme. Ja, de er det. Fundamentalisme betyr at man bygger sin ideologi eller religion på kilden(e) istedetfor tolkning. I realiteten er det naturligvis naivt og umulig, men det er ihvertfall det man forsøker på. I sammenheng med Den Norske Kirke henger det sammen med Martin Luther. Da han protesterte mot katolisismen var et hans primære ankepunkt at paven hadde for mye makt, og han ville returnere til skriften som fundament for troen. Martin Luther var altså fundamentalist, og retningen oppkalt etter ham er en fundamentalistisk retning.
Når det gjelder Usama bin Laden som ofte kalles fundamentalist er tilfellet omvendt, noe som også gjelder Anders Behring Breivik. Disse to var/er ekstremister, men retningene de forfektet har ingenting med fundamentalisme å gjøre. Viktig å få dette med seg.

Det neste begrepet er totalitær, og det henger sammen med autoritær. Begrepene "totalitarisme" og "totalitær" skriver seg fra Benito Mussolini og Partito Nazionale Fascista. Mussolini hadde en idé om å skape en ideologi som gjennomsyret samtlige aspekter av Italias liv: religion, politikk, kunst etc etc. Fascismen skulle være en totalitet som det italienske samfunnslivet hvilte på. (Et av de mest minneverdige utslagene av totalitarismen i Italia var F.T. Marinettis forslag om å forby pasta, fordi han mente at folk ble dårlige fascister av det. Det ble ikke gjennomført.) Prosjektet feilet, men begrepet ble stående, og blir gjerne også brukt om andre retninger med tilsvarende ideer: stalinisme, nasjonalsosialisme, islamisme og maosisme, osv. Kjennetegnet er altså at én ideologi eller tankegang skal gjennomsyre absolutt ALT, og ingen alternativer aksepteres overhodet. Det er en fullstendighet og monomani over det.
Totalitarisme har avstedkommet teorier og bøker og drøftinger så lange som syv vonde år, og dette begrepet kan diskuteres til kuene kommer hjem, men i all hovedsak er man enige om det jeg har skrevet her. Så kan man diskutere om totalitarisme er en egen ideologi, eller en måte å være ideologisk på. [Jeg mener det siste, om noen lurer, men den første ideen later til å være den dominerende i Norge, for øyeblikket.]

Som regel når folk sier "totalitært" mener de "autoritært", og totalitære regimer er tilsynelatende alltid svært autoritære - men de to begrepene er IKKE synonyme. Autoritære regimer er villige til å sette makt bak tankene sine for å opprettholde lov og orden, men de er ikke nødvendigvis totalitære. Iran er et totalitært regime hvor alt hviler på én tolkning av Islam. For å håndheve denne tolkningen bruker de autoritære virkemidler. Zimbabwe er et autoritært regime, men ikke på noen måte totalitært, akkurat som Thatcher var autoritær men ikke spesielt totalitær. (Hun var snarere ganske pragmatisk i mange henseende.)

Så husk:
Fundamentalister bygger på et fundament slik et hus står på en grunnmur.
Totalitære folk gjennomsyres av en total idé, og ingenting annet er lov.
Autoriteter slår deg med kølle for å få deg til å gjøre som de sier, men de kan gjerne skifte mening ganske fort.

Høyre, venstre - en, to - en støvel og en sko!

Norge har blitt utsatt for noe mange, inkludert meg, omtaler som høyreekstrem terror. Dette begrepet får mange til å reagere fordi de ikke kjenner igjen høyresidens tradisjonelle verdier i det man gjerne kaller høyreekstremisme. Ofte ser de faktisk det de oppfatter som venstreverdier i det man gjerne kaller høyreekstreme, og når noen høyreekstremister kaller seg nasjonalsosialister, da er forvirringen total.

La oss prøve å rydde litt, og med trykk på litt - for dette er et stort tema. Men la meg først skyte inn at noe av det jeg skriver her kan andre være uenige i, og noe av det kan være banalt og ikke minst svært forenklet. Men men, kjør på!

For å forstå begrepene høyre og venstre må vi ty til historien. Vi kan ikke definere begrepene uten å se på hvordan de oppstod. For det som etterhvert begynner å bli noen hundre år siden var det revolusjon i et land som kalles Frankrike, og under denne revolusjonen ble det laget et parlament. På den venstre siden av parlamentet satt republikanerne, og på den høyre satt monarkistene. Her dukker altså høyre- og venstresidene opp, og for siste gang i historien er de nogenlunde enkle å forholde seg til. Dette var ikke partier som bestemte seg for hvor de skulle sitte, men enkeltstående representanter. Ryktene vil ha det til at de konservative kongetro satte seg på høyresiden fordi de radikale som ville avskaffe monarkiet bråkte så fælt og oppførte seg generelt dårlig.

Etter som tiden gikk ble mye av ideologien i Europa organisert etter disse linjene: høyresiden ble et begrep som beskrev generell konservatisme, mens venstresiden ble et begrep som beskrev de som ønsket forandring. I Norge oppstod derfor partiene Venstre og Høyre med innførselen av parlamentarismen. Høyre var kongetro, tro mot unionen og tilhengere av dansk skriftspråk og embedsstyre og sånne ting. De var konservative. Partiet Venstre var litt mer sammensatt, fordi de favnet om "resten". I stor grad var det liberalistiske ideer som dominerte, sammen med nasjonalisme og ønsket om republikk, men partiet tiltrakk seg også marxister, anarkister og andre personer som ikke hørte hjemme på "høyresiden". Og nå begynner det å gå galt.

Da arbeiderklassen fikk stemmerett oppstod det en opposisjon som ikke hørte hjemme i noen av de to partiene, mens om tiltrakk seg mange av de tradisjonelle velgerne til venstrepartiene. Dette var altså velgere og politikere som beveget seg bort fra høyre, og dermed må man si, mot venstre. De tok med seg ordet både i Norge og resten av Europa og plutselig betydde ikke lenger "venstre" liberalisme, nasjonalisme og republikk, men marxisme og internasjonalisme. Partiet Venstre forble der det var, og derfor har vi altså i dag i Norge et parti som heter Venstre som er på høyresiden av sentrum. Det er mange som finner det forvirrende, og jeg har truffet oppegående voksne mennesker som sier at Venstre er et sosialistparti mellom SV og Arbeiderpartiet. "Javel", tenker jeg da, og forsøker å forklare. Tyngdepunktet i politikken skiftet og venstresiden ble sosialistene (Arbeiderpartiet), sentrum ble liberalistene (Venstre) og høyresiden ble de konservative (Høyre).

Da vet vi hvorfor venstre betyr sosialist, mens venstreradikale er kommunister - snarere enn voldelige republikanere. Men hva skjedde med høyresiden?

Verdiene som venstresiden tildligere forfektet flyttet litt på seg, men ikke fullstendig. I Norge var unionen var oppløst, så Høyre omfavnet nasjonalismen og unionstankegang var ut, mens Venstre ikke lenger var så opptatt av dette, og det reflekterer den endringen som fant sted i Europa. Nasjonalismens romantiske ideer ble i økende grad de konservatives ideologi. I mellomkrigstiden ble også høyresiden i Europa radikalisert pga revolusjonsfrykt og frykt for at de tradisjonelle verdiene i samfunnet skulle forvitre. I tillegg hadde mye av arbeiderklassen, som tradisjonelt sett tilhørte den marxistiske venstresiden blitt påvirket i nasjonalistisk retning av første verdenskrig, og nå blir forvirringen total. (For å bidra enda mer til forvirring: Venstre var en stund delt i partiene Frisinnede Venstre, som var et høyreorientert nasjonalistparti, og Venstre, som var et mer liberalt parti. Frisinnede Venstre samarbeidet med Nasjonal Samling og Fedrelandslaget - og var ikke på noen måte et venstreparti i betydningen sosialister.)

Venstresiden var erklært internasjonalistisk, så de nasjonalistiske sosialistene skallet av og dannet en opposisjon som ikke enkelt lar seg plassere på en venstre- høyreskala. Mussolini er det klassiske eksempelet. Han var republikaner, antikatolsk, antikapitalist - men militaristisk, nasjonalistisk og pro-tradisjoner. Ikke minst ble han etterhvert også antimarxistisk. Venstresiden ville ikke ha noe med ham å gjøre, og han og hans likesinnede måtte danne allianser med folk fra høyresiden, som tenkte at disse folkene kunne brukes for å hindre en marxistisk revolusjon. Dermed tiltrakk de seg også en hel del folk som tilhørte den tradisjonelle høyresiden: konservative, monarkister, katolikker og nødvendigvis også nasjonalister og antimarxister av alle typer. Man begynte å betrakte disse som å tilhøre høyresiden, og etterhvert ble det vanskelig å få øye på republikanske og antikatolske ideer i denne nye fascismen - og høyreekstremismen ble født. Det samme skjedde i Tyskland, hvor man tok navnet nasjonalsosialisme heller enn fascisme. Ikke fordi man var marxister, men fordi man anså seg selv for å en ny form for sosialisme som la vekt på nasjonen og tradisjoner, heller enn klassekamp. Likhetene mellom nasjonalsosialisme og tradisjonell sosialisme var altså ikke spesielt sterk. (Man har kompliserende faktorer som nasjonalbolsjevismen og nasjonalsyndikalisme men det kommer jeg ikke inn på her.)

Høyreekstremismen var altså ikke tradisjonelle høyrefolk som ble radikalisert, men en blanding av ideer som ikke hadde mer med høyresiden å gjøre enn Stalin hadde med partiet Venstre å gjøre. Men i motsetning til den tradisjonelle venstresiden sluttet ikke høyresiden å betrakte seg selv som høyresiden. Dette har nok noe med at mens marxismen vokste seg mye større enn den liberale venstresiden, ble fascismen diskreditert etter andre verdenskrig og de konservative forble altså synonymt med "høyre".

Men til høyresidens store irritasjon forsvant ikke høyreekstremismen. Den utviklet seg og forandret seg, tok opp i seg nye ideer og blandet seg med den tradisjonelle høyresiden og i noen tilfeller også den radikale venstresiden. Det ble ikke bedre av at noen konservative mer enn gjerne allierte seg med høyreekstreme diktaturer eller bevegelser fordi de var redde for sovietunionens innflytelse gjennom internasjonale marxister. Derfor støttet Thatcher Pinochet og Apartheidstyret i Syd-Afrika, ikke fordi de var så enige, men fordi alternativet i hennes øyne var kommunisme.

Det er viktig å ta lærdom av dette: Thatchers syn på venstresiden var dominert av utdaterte ideer om at alle på venstresiden var sovietkommunister og bolsjeviker akkurat slik mange på den ytterliggående venstresiden i dag tror at Hitlers ideer var en radikal avart av partiet Høyre. Sånn er det ikke, og mange som omtales som sosialdemokrater i dag vil nok slite med å vedkjenne seg sine partiers marxistiske fortid, akkurat som den konservative Franz von Papen ikke skal blandes sammen med Hitler. Både venstre- og høyresiden har utviklet seg, blitt påvirket av hverandre og tilpasset seg historiens gang, og i stor grad har man beveget seg mot et slags sentrum. Dette betyr at begrepene høyre og venstre i stor grad har mistet sin betydning, og mange i dag oppfatter ikke lenger Arbeiderpartiet som å høre hjemme på venstresiden, mens man krangler om hvor Senterpartiet og KrF egentlig hører hjemme. Senterpartiet vokste jo i noen grad ut av høyresiden i Venstre, men har alliert seg med Arbeiderpartiet og SV i regjering - noe som ville fått tidligere partimedlem Quisling til å rotere i graven (om han ikke hadde blitt kremert).

I samtidig politikk har høyre-venstre-skalaen blitt problematisert av en rekke faktorer. Først og fremst det at partiene i stor grad har blitt enige om en felles modell for demokratisk blandingsøkonomi og sterk velferdsstat. Dette har gjort at partiene ikke lenger er bundet av de tradisjonelle ideologiene, men av interesser og enkeltsaker. Fremskrittspartiet er partiet for dem som vil ha færre utlendinger til Norge, billigere rusmidler og bensin. Arbeiderpartiet et blitt partiet for dem som vil beholde ting omtrent som de er. Kristelig Folkeparti er partiet for de kristne. Venstre er partiet for akademikere og eier av små bedrifter, mens SV er partiet for akademikere som er opptatt av barnehageplasser. Senterpartiet er partiet for bønder og folk som bor på små steder. Høye er partiet for de som har mye penger, og gjerne vil beholde dem. Det er naturligvis forenklet, men det er vanskelig å få øye på høyre-venstre-dimensjonene i mange praktiske saker.

I det store og hele vil jeg påstå at høyre og venstre har blitt ganske meningsløse begreper i dagens politikk, men det nytter ikke sutre over det. Begrepene brukes, og det som er viktig er å forstå at folk bruker dem subjektivt, i forhold til forskjellige segmenter og avskygninger og med forskjellige historisk bakgrunn. Det er også viktig å forstå at skalaen ikke betegner en glidning fra bolsjevik på en ene siden til nazist på den andre siden, men at det er snakk om en rekke forskjellige tanker med komplekse blandinger av ideer som gjerne har blitt hentet fra begge sider av "nullpunktet".

Så om noen spør "hva er egentlig en høyreekstrem, og hvorfor kaller vi ham det?" Så er svaret: "fordi vi har pleid å kalle dem det, det er ikke noe dypere grunn enn det".

A little piece of whaaat?

Here in Norway we have a chocolate called Freia Melkesjokolade (milk chocolate), and to me - as a person interested in national myths, this sweet delight is very interesting. Let me tell you why, and also tell you a little bit about Norwegian nationalism while I'm at it. So here we go!



Earlier today I was riding the subway here in Oslo, and I noticed that Freia has a new ad campaign up. Probably their most mythisizing one ever. (Is that even a word? It is now, and I coined it, and you get to pay me royalties.) Now, their slogan is "et lite stykke Norge" or a little piece of Norway to my international readers, and their latest campaign takes this quite literally. The boards show a small secluded plot of land, with a text explaining why this particular plot was chosen by a named individual. This is good advertising for two reasons, and they both relate to mythic aspects. What Freia does is that they're creating an emotional truth. First because it relates to their slogan, but more importantly because it gives access to someone's personal emotional experience (by proxy) and links it to the tangible and universal experience of eating chocolate. When you eat that chocolate you're eating someones affection for Geirangerfjorden. If you think I'm overdoing it, believe my, I'm not. I've worked with measuring the effect of ad campaigns, and that's the way ad people think. Evidently it works really well too, and the creation of myths and historical patina is probably the most used and successfull form of advertising today. Just look at what Coca Cola is doing with doc Pemberton, or Levi's move away from pure sex, to showing how their clothes were originally worn by miners. Never thought about that now, did you?

Anyway, back to Freia. In addition to building a myth of personal experience linked to a very concrete place Freia is coupling this to their tried and tested ties to national romanticism. Freia is of course the norse goddess of fertility, and the entire image of the chocolate is geared to further a romantic image.

The posters don't depict an urban scene, it's as rural as rural gets - despite the fact that only 2.1% of the Norwegian population are employed in any form of agriculture. You won't see many people with brownish skin either. The Norway we see on those posters is not relevant to most Norwegians except as fables or dreams. We might have seen it passing by in airplanes or trains, and we might even vacation there, but very few of us ever spend much time there. It's Disneyland baby.

This is a significant cultural trope, and a very potent one. One of the most important and renowned poets in Norway, Henrik Wergeland, formulated a theory that highlights the process we are witness to. Of course, Norway was under foreign rule from just after the black plague and up to 1905. Most of the time we were under Danish rule. Wergeland, and others with him, claimed that the original population in Norway and their culture had been partially suplanted by less pure danish counterparts. In particular the language and national virtues such as hospitality, democracy and courage. A typical golden age myth, which is common for most nationalisms, maybe even all. (I've written about that before. Read it.) Wergeland however took this trope further and spoke of what he called "den uægte lodning" ("the untrue solder" in English). Norway's past and future were two halves of gold ring, but the ring had been broken and soldered together with lead. This lead soldering had to be removed, and a national culture had to be reconstructed. The basis for this culture was to be found in rural areas, where Danish culture had failed to penetrate. This theory of course provided the foundation for the creation for what later became "nynorsk" - a constructed national language with radical nationalist content. Nynorsk never really took though - though it's still out there.

What does this purported age of gold have to do with Freia you say? Well, there's the obvious element in that Freia sees the rural areas as more genuinely Norwegian than the multicultural Tøyen. But there's also another fascinating aspect I've never given any thought before. Freia Melkesjokolade comes in a yellow / gold-colored wrapping. Untill a few years ago it was even wrapped in yellow paper, with gold wrapping inside. It's too good to be true.

Finally, it has to be said. Just like all the nationalists that drove our original romantic urge to become Norwegians were educated in Denmark, so is Freia Melkesjokolade's backing to be found abroad. Freia was founded and fully owned by Norwegians in the past, but by now it's long since been sold to ... AMERICANS! The irony is so thick you can walk on it... Like I said: It's Disneyland baby!

For the ad-campaign go here (I wasn't able to find any pictures of the boards):
http://www.freiamelkesjokolade.no/