Høyre, venstre - en, to - en støvel og en sko!

Norge har blitt utsatt for noe mange, inkludert meg, omtaler som høyreekstrem terror. Dette begrepet får mange til å reagere fordi de ikke kjenner igjen høyresidens tradisjonelle verdier i det man gjerne kaller høyreekstremisme. Ofte ser de faktisk det de oppfatter som venstreverdier i det man gjerne kaller høyreekstreme, og når noen høyreekstremister kaller seg nasjonalsosialister, da er forvirringen total.

La oss prøve å rydde litt, og med trykk på litt - for dette er et stort tema. Men la meg først skyte inn at noe av det jeg skriver her kan andre være uenige i, og noe av det kan være banalt og ikke minst svært forenklet. Men men, kjør på!

For å forstå begrepene høyre og venstre må vi ty til historien. Vi kan ikke definere begrepene uten å se på hvordan de oppstod. For det som etterhvert begynner å bli noen hundre år siden var det revolusjon i et land som kalles Frankrike, og under denne revolusjonen ble det laget et parlament. På den venstre siden av parlamentet satt republikanerne, og på den høyre satt monarkistene. Her dukker altså høyre- og venstresidene opp, og for siste gang i historien er de nogenlunde enkle å forholde seg til. Dette var ikke partier som bestemte seg for hvor de skulle sitte, men enkeltstående representanter. Ryktene vil ha det til at de konservative kongetro satte seg på høyresiden fordi de radikale som ville avskaffe monarkiet bråkte så fælt og oppførte seg generelt dårlig.

Etter som tiden gikk ble mye av ideologien i Europa organisert etter disse linjene: høyresiden ble et begrep som beskrev generell konservatisme, mens venstresiden ble et begrep som beskrev de som ønsket forandring. I Norge oppstod derfor partiene Venstre og Høyre med innførselen av parlamentarismen. Høyre var kongetro, tro mot unionen og tilhengere av dansk skriftspråk og embedsstyre og sånne ting. De var konservative. Partiet Venstre var litt mer sammensatt, fordi de favnet om "resten". I stor grad var det liberalistiske ideer som dominerte, sammen med nasjonalisme og ønsket om republikk, men partiet tiltrakk seg også marxister, anarkister og andre personer som ikke hørte hjemme på "høyresiden". Og nå begynner det å gå galt.

Da arbeiderklassen fikk stemmerett oppstod det en opposisjon som ikke hørte hjemme i noen av de to partiene, mens om tiltrakk seg mange av de tradisjonelle velgerne til venstrepartiene. Dette var altså velgere og politikere som beveget seg bort fra høyre, og dermed må man si, mot venstre. De tok med seg ordet både i Norge og resten av Europa og plutselig betydde ikke lenger "venstre" liberalisme, nasjonalisme og republikk, men marxisme og internasjonalisme. Partiet Venstre forble der det var, og derfor har vi altså i dag i Norge et parti som heter Venstre som er på høyresiden av sentrum. Det er mange som finner det forvirrende, og jeg har truffet oppegående voksne mennesker som sier at Venstre er et sosialistparti mellom SV og Arbeiderpartiet. "Javel", tenker jeg da, og forsøker å forklare. Tyngdepunktet i politikken skiftet og venstresiden ble sosialistene (Arbeiderpartiet), sentrum ble liberalistene (Venstre) og høyresiden ble de konservative (Høyre).

Da vet vi hvorfor venstre betyr sosialist, mens venstreradikale er kommunister - snarere enn voldelige republikanere. Men hva skjedde med høyresiden?

Verdiene som venstresiden tildligere forfektet flyttet litt på seg, men ikke fullstendig. I Norge var unionen var oppløst, så Høyre omfavnet nasjonalismen og unionstankegang var ut, mens Venstre ikke lenger var så opptatt av dette, og det reflekterer den endringen som fant sted i Europa. Nasjonalismens romantiske ideer ble i økende grad de konservatives ideologi. I mellomkrigstiden ble også høyresiden i Europa radikalisert pga revolusjonsfrykt og frykt for at de tradisjonelle verdiene i samfunnet skulle forvitre. I tillegg hadde mye av arbeiderklassen, som tradisjonelt sett tilhørte den marxistiske venstresiden blitt påvirket i nasjonalistisk retning av første verdenskrig, og nå blir forvirringen total. (For å bidra enda mer til forvirring: Venstre var en stund delt i partiene Frisinnede Venstre, som var et høyreorientert nasjonalistparti, og Venstre, som var et mer liberalt parti. Frisinnede Venstre samarbeidet med Nasjonal Samling og Fedrelandslaget - og var ikke på noen måte et venstreparti i betydningen sosialister.)

Venstresiden var erklært internasjonalistisk, så de nasjonalistiske sosialistene skallet av og dannet en opposisjon som ikke enkelt lar seg plassere på en venstre- høyreskala. Mussolini er det klassiske eksempelet. Han var republikaner, antikatolsk, antikapitalist - men militaristisk, nasjonalistisk og pro-tradisjoner. Ikke minst ble han etterhvert også antimarxistisk. Venstresiden ville ikke ha noe med ham å gjøre, og han og hans likesinnede måtte danne allianser med folk fra høyresiden, som tenkte at disse folkene kunne brukes for å hindre en marxistisk revolusjon. Dermed tiltrakk de seg også en hel del folk som tilhørte den tradisjonelle høyresiden: konservative, monarkister, katolikker og nødvendigvis også nasjonalister og antimarxister av alle typer. Man begynte å betrakte disse som å tilhøre høyresiden, og etterhvert ble det vanskelig å få øye på republikanske og antikatolske ideer i denne nye fascismen - og høyreekstremismen ble født. Det samme skjedde i Tyskland, hvor man tok navnet nasjonalsosialisme heller enn fascisme. Ikke fordi man var marxister, men fordi man anså seg selv for å en ny form for sosialisme som la vekt på nasjonen og tradisjoner, heller enn klassekamp. Likhetene mellom nasjonalsosialisme og tradisjonell sosialisme var altså ikke spesielt sterk. (Man har kompliserende faktorer som nasjonalbolsjevismen og nasjonalsyndikalisme men det kommer jeg ikke inn på her.)

Høyreekstremismen var altså ikke tradisjonelle høyrefolk som ble radikalisert, men en blanding av ideer som ikke hadde mer med høyresiden å gjøre enn Stalin hadde med partiet Venstre å gjøre. Men i motsetning til den tradisjonelle venstresiden sluttet ikke høyresiden å betrakte seg selv som høyresiden. Dette har nok noe med at mens marxismen vokste seg mye større enn den liberale venstresiden, ble fascismen diskreditert etter andre verdenskrig og de konservative forble altså synonymt med "høyre".

Men til høyresidens store irritasjon forsvant ikke høyreekstremismen. Den utviklet seg og forandret seg, tok opp i seg nye ideer og blandet seg med den tradisjonelle høyresiden og i noen tilfeller også den radikale venstresiden. Det ble ikke bedre av at noen konservative mer enn gjerne allierte seg med høyreekstreme diktaturer eller bevegelser fordi de var redde for sovietunionens innflytelse gjennom internasjonale marxister. Derfor støttet Thatcher Pinochet og Apartheidstyret i Syd-Afrika, ikke fordi de var så enige, men fordi alternativet i hennes øyne var kommunisme.

Det er viktig å ta lærdom av dette: Thatchers syn på venstresiden var dominert av utdaterte ideer om at alle på venstresiden var sovietkommunister og bolsjeviker akkurat slik mange på den ytterliggående venstresiden i dag tror at Hitlers ideer var en radikal avart av partiet Høyre. Sånn er det ikke, og mange som omtales som sosialdemokrater i dag vil nok slite med å vedkjenne seg sine partiers marxistiske fortid, akkurat som den konservative Franz von Papen ikke skal blandes sammen med Hitler. Både venstre- og høyresiden har utviklet seg, blitt påvirket av hverandre og tilpasset seg historiens gang, og i stor grad har man beveget seg mot et slags sentrum. Dette betyr at begrepene høyre og venstre i stor grad har mistet sin betydning, og mange i dag oppfatter ikke lenger Arbeiderpartiet som å høre hjemme på venstresiden, mens man krangler om hvor Senterpartiet og KrF egentlig hører hjemme. Senterpartiet vokste jo i noen grad ut av høyresiden i Venstre, men har alliert seg med Arbeiderpartiet og SV i regjering - noe som ville fått tidligere partimedlem Quisling til å rotere i graven (om han ikke hadde blitt kremert).

I samtidig politikk har høyre-venstre-skalaen blitt problematisert av en rekke faktorer. Først og fremst det at partiene i stor grad har blitt enige om en felles modell for demokratisk blandingsøkonomi og sterk velferdsstat. Dette har gjort at partiene ikke lenger er bundet av de tradisjonelle ideologiene, men av interesser og enkeltsaker. Fremskrittspartiet er partiet for dem som vil ha færre utlendinger til Norge, billigere rusmidler og bensin. Arbeiderpartiet et blitt partiet for dem som vil beholde ting omtrent som de er. Kristelig Folkeparti er partiet for de kristne. Venstre er partiet for akademikere og eier av små bedrifter, mens SV er partiet for akademikere som er opptatt av barnehageplasser. Senterpartiet er partiet for bønder og folk som bor på små steder. Høye er partiet for de som har mye penger, og gjerne vil beholde dem. Det er naturligvis forenklet, men det er vanskelig å få øye på høyre-venstre-dimensjonene i mange praktiske saker.

I det store og hele vil jeg påstå at høyre og venstre har blitt ganske meningsløse begreper i dagens politikk, men det nytter ikke sutre over det. Begrepene brukes, og det som er viktig er å forstå at folk bruker dem subjektivt, i forhold til forskjellige segmenter og avskygninger og med forskjellige historisk bakgrunn. Det er også viktig å forstå at skalaen ikke betegner en glidning fra bolsjevik på en ene siden til nazist på den andre siden, men at det er snakk om en rekke forskjellige tanker med komplekse blandinger av ideer som gjerne har blitt hentet fra begge sider av "nullpunktet".

Så om noen spør "hva er egentlig en høyreekstrem, og hvorfor kaller vi ham det?" Så er svaret: "fordi vi har pleid å kalle dem det, det er ikke noe dypere grunn enn det".